s01e01[2014]DvDrip[Nor]-aXXo

Det er rart når folk ler av hvor gammel du er.

Ofte når jeg forteller andre at jeg er 23år så ler de og sier jeg bare er et barn.

Ofte sier de at jeg vet ingenting om livet.

I et YouTube klipp fra Laughing Factory i LA lager Moshe Kasher humor ut av samtaler med publikum, og kommer til en jente som går på college og likt som meg er 23 år. Han ler og sier at hun ikke har opplevd noe, til resten av de tilstedeværendes store fryd.

Når jeg tenker på Laughing Factory flyr tankene rett over på Kramer, også kjent som Michael Richards.

Jeg var i New York når det skjedde. Det store sammenbruddet. Ironisk nok satt broren min og jeg og så på Wayans Bros repriser på BET, som hotellrommet tilbydde i sin overraskende omfattende kanalpakke. Mamma avbrøt tittingen og fortalte oss det på en snappy og enkel måte. Hun leste det i en avis hun kjøpte i en liten kiosk midt på fortauet. Jeg tror det var New York Post, men er ikke sikker. Med tanke på hvordan hun er tror jeg egentlig det var Times.

Hele greiene gikk ikke så inn på meg der og da. Jeg hadde nesten ikke sett noe på Wayans Bros siden barneskolen, også hadde broren min akkurat kjøpt Kingdom Come. Faktisk kom det ut dagen før, og han fikk tak i ett av de siste eksemplarene Virgin Megastore på Times Square hadde. Ikke bare det: jeg hadde akkurat kjøpt meg en Nike treningsoverdel, Rocawear bukse, Sean John jakke og 4 ensfarga t-skjorter fra Footlocker. Tankene mine var overalt. Bare det at Jay-Z var tilbake var nok i seg selv. Før vi fikk tak i cden hadde jeg bare hørt Show Me What You Got og Lost Ones. Første vers på sistnevnte gikk inn på meg. For selv om det var definitivt finito hadde jeg håpet at Dame og Shawn skulle finne tilbake til hverandre. Om det verset stemte fikk jeg for første gang en forklaring på hvorfor. En forklaring som gav meg forståelse.

Jeg konsumerte albumet over lang tid. I etterpåklokskapen var det kanskje Jays svakeste, men minnene knyttet opp til det vil alltid bestå. Minnene av meg og min bror som ligger oppå dyna med føttene mot veggen. Ansiktene på tv-skjermen. Ørene mot stereoanlegget.

Det var rundt på den tiden hvor vi gikk vekk fra å konstant krangle til å bli venner.

I ettertid syntes jeg mer og mer at det var kjipt hvordan Kramer nå ikke var Kramer lenger. Jeg husker at jeg nesten gråt og skulle ønske det ikke var sant. Et skjell av hva han tidligere var. Lagene under var nå kun ett, om det i det hele tatt var noen igjen. Ett ansikt jeg trodde jeg kjente var byttet ut med noe annet. Til tross for at jeg godt husker Benjamin Hermansen var dette mitt virkelig første møte med rasisme i det offentlige rom. Sinne er egentlig den eneste måten jeg kan beskrive det på. Sinne mot noe jeg trodde jeg visste alt om, fordi jeg tydeligvis visste ingenting.

Alt dette er så friskt i minne at jeg nesten kunne beskrevet nøyaktig hva det luktet på hotellrommet (omtrent den lukta i kassa på Deli når de setter frem nybakte boller). Allikevel oppleves det som lenge siden. Jeg kan ikke huske noen andre karakterer fra Wayans Bros. lengre uten å måtte sjekke IMDb, og dette var en serie jeg fulgte religiøst. Selv om jeg husker reaksjonen til jenta i kassa når jeg kjøpte Rocawear buksa på Dr. Jays(irritasjon fordi jeg ga henne sedlene i flere bunker), husker jeg ikke hvor vi spiste noen av dagene under turen.

Tidsoppfattelse er en merkelig ting. Uten den ville jeg kanskje blitt sett på som en med nok livserfaring etter 23 år til å kunne uttale meg i visse sosiale sammenhenger. Uten den ville jeg kanskje blitt sett på som en med nok kunnskap allerede, enn en med 3 år til ønskelig mengde var oppnådd.

Med den vet jeg at det er lenge siden broren min og jeg var uvenner.

Med den vet jeg det er lenge siden jeg kunne sette pris på musikk kun på grunn av kjærlighet til artisten

Med den vet jeg det er lenge siden Kramer kun fikk meg til å le

s00e00[2014]DvDrip[Nor]-aXXo

En tv-serie trenger ikke gå på tv lenger. Ei heller trenger man ofte å se den.

Ofte vet man alt som er verdt å vite fordi vennene dine ikke klarer å holde kjeft.

Ofte vil du si du har sett den. Kanskje du leser noen recaps eller ser en supercut for å kunne delta i samtaler om den.

Kanskje har en fyr du kjente på ungdomsskolen lest boka serien er basert på og spoiler alt i en kommentar under Facebook-statusen din hvor du feiltolket forrige episode.

Forrige episode var så ræva uansett, skulle ønske jeg bare kunne skippe den uten å miste noe viktig i det store bildet. Noen av scenene er bare så jævli lange.

Dette er en skriftelig tv-serie med episoder fra livet. Om livet er mitt er en annen sak.

Får håpe ikke scenene blir jævlig lange

Mvh

Alle mine nærmeste